Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Fordi det angår alle
Funksjonshemmedes rettigheter handler ikke om «de andre», mener statsråd Inga Marte Thorkildsen. Det handler også om at bestemora hennes skal kunne komme på besøk.
Tekst: Ivar Kvistum | Foto: Erik Norrud
STATSRÅD: Inga Marte Thorkildsen mener FN-konvensjonen innebærer et vannskille i synet på funksjonshemning.
Hun overtok statsrådkontoret i Barne-, likestillings- inkluderingsdepartementet i mars, etter at SV-leder Audun Lysbakken trakk seg fra regjeringen. Nå kan Inga Marte Thorkildsen bli statsråden på likestillingsfeltet som ser til at FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne endelig blir ratifisert, og dermed en forpliktende del av norsk lov. Hun er helt sikker på at det vil få stor betydning. I praksis, og i måten vi tenker på. Og det mangler ikke forbedringspunkter.
– Likestillings- og diskrimineringsombudet la nylig fram en undersøkelse som viste at det står dårlig til med aktivt likestillingsarbeid i mange statlige virksomheter, særlig i forhold til funksjonshemmede. Hva skyldes det at funksjonshemning har problemer med å nå opp på likestillingsarenaen på linje med kjønn, etnisitet og seksuell orientering?
– Jeg vet i hvert fall at de som jobber med dette feltet hos oss i departementet, er veldig opptatt av at funksjonshemning skal ha søkelys og politisk oppmerksomhet. Opplevelsen min fra Stortinget er også at dette er et felt man bryr seg om. Men jeg tror også at vi i større grad må klare å gjøre dette til noe som angår alle, fordi det menneskerettslige forhold som vi må ta alvorlig. Ratifikasjonen av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne kan bidra til bringe funksjonshemning inn i bevisstheten på en annen måte enn i dag.
Den opplyste egeninteresse
Inga Marte Thorkildsen er opptatt av at rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne ikke skal handle om «de andre». Temaet berører nemlig alle, ikke bare prinsipielt og menneskerettslig, men også dønn praktisk.
– Solidaritet handler om Den opplyste egeninteresse. I dag er det deg, i morgen er det meg. Hvis jeg selv er så heldig at jeg lever til jeg blir gammel, vet jeg at jeg kommer dit at jeg kommer til å få behov jeg ikke har i dag. Jeg kan også bli utsatt for en ulykke som gjør at jeg får andre behov. Går vi til egen familie og eget nettverk, ser vi jo at det angår alle. Selv om ikke alle har noen i rullestol tett på seg, kjenner de fleste noen som har problemer med å bevege seg, eller som har nedsatt syn eller hørsel.
– Du også?
– Jeg er så heldig for min egen del at jeg ikke engang bruker kontaktlinser, sier statsråden og ler.
– Men jeg har for eksempel en bestemor som har problemer med å bevege seg etter mange operasjoner i hofter og rygg. Når vi møtes, er dette med TT nesten alltid et tema. Og bussen som ikke går dit den burde, og som ikke tar hensyn til at folk trenger tid til å sette seg før den kjører.
VILENDE: Inga Marte Thorkildsen skulle ønske SV hadde tatt seg tid til en bedre etisk prosess i saken om tidlig ultralyd.
Jobber med varer og tjenester
– Du tror ratifikasjonen av FN-konvensjonen vil hjelpe for å skjerpe det menneskerettslige fokuset. Ikke desto mindre har det tatt påfallende lang tid å få dette på plass. Hvorfor?
– Ja, dette har tatt lang tid, som mye annet. Men jeg har sterk tro på at dette kommer på plass 1. juli neste år, sier Thorkildsen, som mener FN-konvensjonen vil innebære et prinsipielt vannskille.
– Vi går fra å tenke at folk primært er pasienter og brukere – fordi funksjonshemning betraktes som en egenskap ved individene – til at det handler om hvordan vi tilrettelegger samfunnet.
– Men likevel legges saken om ratifikasjon fram uten at det skal få konsekvenser for diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Den vil fortsatt ikke omfatte varer og tjenester, for eksempel?
– Ja, og det er en stor sak som vi jobber for å få på plass. Så kan man selvfølgelig velge å være skuffet, eller man kan tenke at ratifikasjonen av konvensjonen gir utrolig store muligheter framover til nettopp å få bragt debatten videre. Det gjelder å velge rett fokus.
Inga Marte Thorkildsen mener det er viktig ikke å glemme at fremskrittene ofte synes bedre om man ser de lange linjene.
– Jeg har flere ganger opplevd å bli provosert og til og med forbanna over at det ikke tar kortere tid med saker jeg har kjempet for i årevis. Men når jeg ser tilbake på justisfeltet, som jeg har drevet mest med, ser jeg at det har skjedd utrolig store endringer i løpet av ti år, for eksempel innenfor arbeidet mot familievold og synet på barn. Det samme ser vi når det gjelder synet på hvordan samfunnet tenker om tilrettelegging, sier hun.
KRAVENE STÅR FAST: Vi kan ikke snu en utvikling som handler om at dette samfunnet skal være til for alle, sier Inga Marte Thorkildsen om byggbransjens trykk for å få vekk krav til universell utforming av nye boliger
Vi snur ikke, Selvaag
Thorkildsen mener samtidig at vi ikke må ta positive endringer for gitt. Hun viser til debatten om boligbygging, hvor det hele tiden er press på reglene om universell utforming.
– Vi har store, tunge aktører på boligmarkedet i dag – med Selvaag og Obos i front – som driver en knallhard kampanje mot dagens byggetekniske forskrifter blant annet for å slippe unna krav til universell utforming. Har du en hilsen til dem?
– Det må være at vi ikke kan snu en utvikling som handler om at dette samfunnet skal være til for alle. Dette handler om at ulike mennesker skal ha de samme mulighetene til å bo. Og da dreier det seg ikke bare om en liten gruppe, det handler også om livsløp.
– Og det handler om hvem man kan ha på besøk?
– Ja, det gjør det. Selv bor jeg i femte etasje uten heis, og min bestemor har problemer med på komme på besøk hjem til oss. Tilrettelegging handler med andre ord om kvaliteten på samfunnet vårt, om vi ønsker å være et inkluderende eller ekskluderende samfunn. Det er et verdispørsmål.
Program uten funksjonshemmede
– Når jeg leser SVs prinsipprogram ser jeg et parti som er veldig opptatt av likestilling, særlig når det gjelder kjønn. Også etnisitet og seksuelle minoriteter blir behandlet grundig. Men funksjonshemmede blir ikke nevnt i sammenheng med diskrimineringspolitikk. Sliter du med et partiprogram som henger etter?
– Nå leder jeg arbeidsprogramkomiteen i partiet, og denne utfordringen kan jeg ta med meg. Jeg må se gjennom programmet for å se om det virkelig er så svart som du framstiller det som nå, men jeg er åpen for at vi bør gjøre endringer i det programmet slik at vi løfter fram bredden i likestillings- og diskrimineringspolitikken i større grad enn det vi gjør, svarer Thorkildsen.
Samtidig avviser hun at manglende omtale av funksjonshemmede i prinsipprogrammet har preget den praktiske politikken på en slik måte at SV har blitt en sinke.
– Tvert imot, vil jeg si. SV har for eksempel stått i front for å få på plass diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Det har vært veldig stort engasjement i vår gruppe, og vi har mye kontakt med organisasjoner på feltet. Dette er noe vi har jobbet mye med.
Tvilte seg til ultralyd-nei
– SVs vedtak om å gå inn for rutinemessig tidlig ultralyd tidligere i år fikk som konsekvens at Norges Handikapforbunds nestleder Toril Heggen Munk meldte seg ut av partiet i protest etter et kvart århundre som medlem. Opplever du at SVs vedtak på dette området skader dialogen og tillitsforholdet med funksjonshemmedes organisasjoner?
– Det stiller i hvert fall krav til at vi fra vår side er lydhøre, har tett kontakt med organisasjonene og tenker over hvordan vi diskuterer saken videre. For eksempel, hva kan dette få å si for hvordan ressurser blir brukt for å støtte opp om foreldre som velger å bære fram et barn som de vet har funksjonsnedsettelser eller særlige behov? Her føler jeg et ekstra ansvar for hvordan samfunnet tilrettelegges.
Nestleder Thorkildsen var selv blant dem som stemte mot vedtaket i SV, men synes likevel det er en vanskelig sak. Det var ikke gitt for henne at hun skulle konkludere slik hun gjorde.
– Hva var det viktigste argumentet for at du valgte å stemme imot? Folk jeg snakker med som er engasjerte på dette feltet, har nemlig ikke fått helt tak på argumentasjonen din.
– Jeg var såpass sterkt i tvil og nyanserte så mye at det ikke ble særlig spennende for media. Det er ikke alltid så dumt, det heller.
Thorkildsen tar en pause, leter etter ordene.
– Nei, det er vel denne tvilen, da. Når du så usikker på hvilke konsekvenser det får, er det bedre å stoppe opp og gå flere runder. Dette hadde egentlig ingen hast. Jeg frykter at vi vil komme inn i den berømte sklia. Tar du den, så tar du den. Så er det vanskelig å få reflektert etisk på en skikkelig måte underveis. Jeg er også usikker på om tidlig ultralyd virkelig skaper trygghet for kvinner, som er et viktig punkt for meg. Vil de få den informasjonen de sier at man vil få? Og det er jo ikke alltid slik at bare fordi noen velger å gjøre noe privat, så skal det dermed bli en del av det offentlige tilbudet. Noen ganger er det gode grunner til å la være.
Sterke møter med foreldre
Thorkildsen er betenkt over at Down syndrom skal gjøres til gjenstand for systematisk leting. Vitnemål fra ressurssterke folk med Down syndrom, som Marte Wexelsen Goksøyr, gjør inntrykk. Men hun vil også lytte til dem som har erfart at livet med funksjonshemmede barn er tyngre enn de kan bære. De mange stemmene og erfaringene bidrar til å gjøre dette til et vanskelig landskap for barne-, likestillings og inkluderingsministeren.
– Jeg har fått henvendelser fra foreldre som har vært fryktelig fortvilet over at de aldri fikk informasjon i tide slik at de kunne ta et informert valg. Dette er foreldre som er sinte på oss politikere fordi vi ikke har åpnet for muligheten tidligere. De sier at argumentene fra enkelte av motstanderne av tidlig ultralyd, bærer preg av en idyllisering. Altså, dette er ikke mine ord, det er slik noen foreldre har fortalt meg at de opplever det.
Thorkildsens egne erfaringer som gravid er også med i det komplekse bildet.
– Vi gjør noen valg som man ikke nødvendigvis skal måtte forsvare overfor alle. Vi har alle ulike forutsetninger. Selv om jeg personlig ikke ville gått til private for å sjekke tidlig, så har jeg likevel respekt for at andre har behov for å sjekke.
Hun er bekymret for at ultralydfeltet kommersialiseres slik at det skapes mer frykt blant gravide. Mye av frykten er ubegrunnet.
– Det gis et inntrykk av at du kan finne alt mulig rart tidlig i svangerskapet, og det kan du ikke. Det viktigste vi kan gjøre for å motvirke presset og frykten, er å styrke svangerskapsomsorgen og gi gravide tettere oppfølging.
Se mennesket, ikke rullestolen
– Du har nylig overtatt som barne-, likestillings- og inkluderingsminister. Hva er din fanesak? Hva er ditt handikappolitisk mål for din periode i dette kontoret?
– Ratifikasjonen har så langt vært det viktigste. Den må vi følge opp videre også, så vi får den skikkelig i mål. Det ligger flere saker i løpet som jeg ønsker å få gjennom. Noen er organisasjonene klar over, andre ikke. Så ønsker jeg at vi får til en offensiv på arbeidssiden, slik at vi skaper en mentalitetsendring og gir flere muligheten til å delta i arbeidslivet. På hele likestillings- og diskrimineringsfeltet er jeg opptatt av at det ikke skal være en diskusjon om «oss» og «dem». Det skal ikke være slik at du ikke får kvalifikasjonene dine vurdert fordi man bare ser rullestolen eller bare høreapparatet eller bare «kvinnen» eller «muslimen». I stedet må man se at dette er mennesker som har krav på å vurdert for sin kompetanse og sine kvaliteter som individer. Det har alltid vært en kjepphest for meg.
INGA MARTE THORKILDSEN |
|
Stilling: Barne-, likestillings- og inkluderingsminister og nestleder i SV Aktuell fordi: Som ny statsråd skal hun lose FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne gjennom en ratifisering, slik at den blir en del av norsk lov. |
