Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Setter igjen rullestolen og tar av
Mariann Moen (33) er rullestolbruker etter en hanggliderulykke. Derfor flyr hun seilfly i stedet.
Vi møter Mariann Moen på Norsk luftsportsforbunds rikssenter for seilflyging i Elverum på en av de mange flotte sensommerdagene vi har hatt i år. Gradestokken har krøpet godt over 20, himmelen er blå og skyene hvite og lette. Flyplassen er full av seilfly, småfly og flyentusiaster. Og en rullestol.
Seilfly utnytter oppadgående luftstrømmer. Ved gunstige oppdriftsforhold kan seilflyet stige i forhold til bakken. Norgesrekorden i høyde er mer enn 10 000 meter over havet. Den største distansen som er tilbakelagt med et seilfly i Norge, er i overkant av 1000 km.
Kolliderte med tre
For to år siden kolliderte blomsterdekoratøren fra Vågå med et tre med hangglideren sin, brakk ryggen og ble lam fra brystet og ned.
– Jeg vet hvorfor det skjedde, det var min egen feil. Jeg hadde landet på samme sted mange ganger, men denne gangen var jeg rett og slett ikke oppmerksom nok, og det gikk galt, sier hun.
LES OGSÅ: SVEVER HØYT PÅ DRØMMENE
Etter ulykken var Mariann fire måneder på Sunnaas sykehus for å trene seg opp, før hun kunne flytte tilbake til Vågå, ektemannen Tor Erik og sønnen Kristian. Noen ville kanskje tro at hun hadde fått nok av flyging etter den alvorlige ulykken, men Mariann tenkte annerledes.
Påsken 2012, cirka ett år etter sin siste hangglidertur, fløy hun seilfly for første gang, og nå i sommer fikk hun seilflysertifikat etter å ha gjennomført 30 flytimer. Med seilflysertifikatet i lomma kan hun fly med passasjer.
– Min første passasjer var sønnen min på sju år, forteller Mariann, som er Nordens første funksjonshemmede kvinne med seilflysertifikat.
Alltid hatt flydilla
Mariann har hatt flydilla helt siden barndommen. Hver vinter brøytes det opp en landingsstripe på Vågåvatnet, og som 14-åring fikk Mariann mast seg til å bli med i et seilfly for første gang. I 20-årsalderen begynte hun å fly hangglider. Det var hennes store lidenskap frem til ulykken i 2011.
– Jeg har alltid sagt at jeg skulle begynne å fly seilfly når jeg blir for gammel til å fly hangglider. Det hadde vært mulig å begynne å fly hangglider igjen også etter ulykken, men jeg tenker at det er greit å ikke være så opptatt av å kunne gjøre akkurat de samme tingene som før. Det blir litt sårt å måtte få hjelp til ting jeg klarte på egen hånd tidligere. Men for å kunne fly seilfly, trenger alle like mye hjelp. Det er ikke noe forskjell på meg som sitter i rullestol og de andre, forteller Mariann.
Seilflyet hun bruker, er ombygd slik at det er spaker i stedet for pedaler, men ellers er det helt likt.
– Jeg er veldig glad i rullestolen min; jeg synes den fin! Men noen ganger er det godt å kunne la stolen stå igjen på bakken, og slippe å tenke på alt jeg ikke klarer lenger. Når jeg flyr, er det så mye å konsentrere seg om, at jeg tenker ikke på noe annet.
For det er mye som er blitt annerledes etter at Mariann mistet førligheten i beina. Det tok sin tid å akseptere at hun aldri kunne gå igjen, hun som var så glad i å løpe.
– Jeg var en springer. Jeg kunne lett springe to mil, forteller Mariann på sin utpregede Vågå-dialekt.
(Artikkelen fortsetter under bildet.)
OPPDRIFT: Mariann Moen svever høyt på oppadgående luftstrømmer over Hedmark. Rullestolen står igjen på bakken.
Jakter ikke spenning
Mariann sier det ikke er jakten på spenning som gjør at hun flyr.
– Mange sier at jeg er så tøff, men jeg føler meg ikke tøff. Jeg flyr ikke for å få et kick, men det er en enorm frihetsfølelse. Og mestringsfølelse! Det er vanskelig å beskrive for en som ikke flyr selv, det må nesten bare oppleves.
Ektemannen flyr hangglider selv og har backet henne opp hele veien. Han vet hvor glad Mariann er i å fly. Men Marianns mamma er ikke like begeistret.
– Vær forsiktig, da, sier hun alltid. Men for en stund siden sa hun til meg at «jeg får vel bli med en gang du skal ut og fly». Så jeg tror mamma også skjønner hvor viktig dette er for meg.
At hun kan holde på med flyging, gjør at andre ting i livet blir lettere å takle, mener Mariann. Som rullestolbruker er mange praktiske ting i hverdagen en utfordring. Det er lett å få øye på ting som er blitt vanskeligere, eller umulige.
Mariann driver også egen blomsterbutikk i Vågå, «Lugumstugu».
– Da jeg kom tilbake fra Sunnaas og skulle i butikken min første gang etter ulykken, grudde jeg meg skikkelig. Komme der med rullestol, det var ikke så gøy. Men så hadde vi leid inn Finn Schjøll til å demonstrere blomsteroppsetning. Dermed så alle på ham, ikke på meg i rullestolen.
Flere funksjonshemmede med
For å ta seilflysertifikat, skal du først fly noen timer med instruktør bak deg i cockpit. Deretter er det solo-flyging noen timer, før du har oppflyging til sertifikatet. Med det i boks, kan du fly med passasjer. Aldersgrensen for å begynne å fly seilfly er 15 år.
Mariann mener seilflyging er en aktivitet flere funksjonshemmede burde få øynene opp for. 33-åringen roser miljøet på luftsportsenteret i Elverum, som har tatt henne imot med åpne armer. Her hjelper alle hverandre, og rullestolen kommer frem overalt.
Norsk Luftsportforbunds rikssenter for seilflyging er en del av Starmoen fritidspark utenfor Elverum, og er oppkalt etter flypioneren og idrettsmannen Ole Reistad.
Seilflysenteret drives på fulltid fra påske og ut september måned.
Senteret er tilpasset rullestolbrukere, med overnattingstilbud og sanitæranlegg. Medlemmer i Elverum flyklubb kan låne seilfly så ofte de ønsker, mot en årsavgift på 4200 kroner. Flyet som Mariann bruker, er bygget om slik at det kan flys også for de som mangler førlighet i beina.
En herlig følelse
Det er blitt mange turer tur-retur Vågå-Elverum i det siste, og sønnen Kristian har fått sitt eget badebasseng på flyplassområdet han kan leke i når mamma bokstavelig talt er «ute og flyr». Han synes det er kjempegøy med flyging, forteller Mariann.
– Er du ikke redd?
– Nei, jeg er ikke det. Det er trygt å fly, så lenge jeg gjør det jeg skal. Jeg har bare meg selv å stole på, og det kjennes fint. Det er dessuten sjelden det skjer ulykker med seilfly.
Fortsatt kan det være litt sårt å se hanggliderne suse over himmelen. Men slutte å fly? Nei, det er like utenkelig som å slutte å kjøre bil.
– Jeg kan ikke sitte inne og sture, selv om jeg ikke kan gå lenger. Jeg må være ute og ha det gøy, jeg som alle andre. Og jeg synes det er utrolig gøy å fly! Det er en herlig følelse! Sier Mariann, med et stort smil.
Les mer om seiflyging på Norges Luftsportsforbunds hjemmesider. (Ekstern lenke)
FRIHETSFØLELSE: For Mariann Moen er det utenkelig å slutte å fly. Til det er frihetsfølelsen for fantastisk.
