Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Se, en usynlig funksjonshemmet
UTTRYKK: Som «usynlig funksjonshemmet» er det frustrerende å måtte forsvare seg overfor både funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede, skriver Karoline Kathrine Åbyholm.
– Jasså? Handikappet sitter over snippen?
Damen i rullestol ser på meg med et surt blikk som borrer rett gjennom meg i det jeg kommer ut fra handikaptoalettet på Storo kjøpesenter i Oslo.
– Unnskyld? sier jeg, lettere paff over å måtte ha en samtale med en fremmed med en gang jeg kommer ut fra do.
– Ja, du ser ikke akkurat så veldig funksjonshemmet ut.
Nei, for hun har rett, jeg gjør kanskje ikke det. Jeg sitter ikke i rullestol eller trenger noen andre hjelpemidler for å komme meg rundt. Jeg har ikke Downs eller en annen psykisk funksjonshemming. Jeg går relativt normalt, så man kan ikke se at jeg har redusert fremkommelig og funksjon med mindre jeg går i trapper. Til tider føler jeg meg nesten som en superhelt-funksjonshemmet, hvor superheltkraften min er å gjøre funksjonshemmingen min usynlig for de aller fleste.
Men det gjør ikke nødvendigvis min hverdag noe lettere enn andres. Jeg har en muskelsykdom som gir betraktelig redusert funksjon i så godt som alle muskler (noe som fører til at det kan være vanskelig å bruke vanlige toaletter om de er lave, så derfor benytter jeg meg noen ganger av handikaptoalettet). Sykdommen er mest sannsynlig medfødt, og jeg har vært under utredning i over 15 år – og er det fortsatt. Jeg har klippekort på både Oslo og Haukeland Universitetssykehus, og er innom flere ganger i året for samtaler med leger og for å teste ulike muskelfunksjoner. Når jeg skal nye steder, planlegger jeg alltid ruta i hodet for å unngå trapper dersom det er mulig. Jeg kan love at det tar på.
Samtidig vet jeg at det kunne vært så mye verre. Jeg kunne vært lam, jeg kunne hatt en psykisk lidelse som gjorde at jeg ikke kunne formidle tanker og følelser, jeg kunne sittet i rullestol og dermed hatt større vanskeligheter for å komme meg steder. Jeg klarer meg jo stort sett veldig bra. Jeg kom inn på drømmestudiet, jobber fulltid, kan kjøre bil, reise på ferie uten store begrensninger og har verdens beste forlovede, familie og venner.
Men det er frustrerende å måtte «forsvare» seg overfor både funksjonsfriske og funksjonshemmede. Noen ganger føler jeg at jeg ikke blir godtatt av noen av gruppene. Funksjonsfriske Nav (det kan kanskje diskuteres) mener jeg er funksjonshemmet nok til å få TT-kort og stønad til bil, men ikke nok til å få handikapbevis. Funksjonshemmede mener jeg er funksjonshemmet nok til å bli kalt «en av dem», men ikke nok til å bruke handikaptoalettet.
Jeg vil heller bli omtalt som frisk nok! Frisk nok til å klare meg selv, frisk nok til å ha så godt som full frihet. Men jeg vil også kunne regnes som så funksjonshemmet innimellom at jeg kan bruke handikaptoalettet uten å få dårlig samvittighet. Jeg er en fullverdig funksjonshemmet selv om jeg ikke sitter i rullestol. Så da får jeg heller tåle at jeg blir kjeftet på av sure damer i rullestoler som mener jeg har mindre rett til å bruke toalettet enn henne.
Så kjære, sure dame i rullestol; neste gang du ser en tilsynelatende funksjonsfrisk komme ut fra toalettet, vent med å kjefte. Det kan jo hende det er en superhelt-funksjonshemmet.
Karoline Kathrine Åbyholm (27)
er utdannet journalist og jobber som rådgiver og redaktør i Næringslivets sikkerhetsorganisasjon. Hun bor i Oslo med samboeren Lars-Ingar og katten Cleo.
LES OGSÅ: DU VERT LURT TRILL RUNDT!
