Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Tvunget til å synge barnesanger
MENINGER: Barn får ødelagt oppveksten sin fordi de blir tvangsplassert på institusjonsopphold med utviklingshemmede, skriver Marianne Knudsen, leder i NHFU Trøndelag. Hun har opplevd det selv.
Jeg sitter og blar nedover meldinger på telefonen. På stuen kan jeg høre allsang av barnesanger. Plutselig kommer det opp en melding fra venninnen min: «Blir du med ut å henge?»
De voksne roper ut spørsmålet om jeg vil være med å synge. Jeg svarer kjapt på meldingen: «Er på institusjonen, har ikke muligheten.»
Jeg skulle akkurat til å legge fra meg telefonen og gå inn i stuen da det plinget en gang til: «Hva gjør du?» «Synger barnesanger …» svarte jeg og gikk inn i stua.
Plassert med utviklingshemmede
Jeg heter Marianne Knudsen, jeg har en nedsatt funksjonsevne. Beina mine fungerer ikke, mens hodet går i høygir.
I fjor skrev jeg inn et innlegg til Aftenposten som kom på forsiden. Det handlet om det faktumet at jeg er plassert på institusjon med en høyere andel av sterkt utviklingshemmede flere dager i måneden.
Kommunen sa at det var eneste muligheten for bistand den gang, men nå har mennesker med nedsatt funksjonsevne rett på ordningen BPA (borgerstyrt personlig assistanse), og det strider mot FN-konvensjonen at funksjonshemmede ikke selv får bestemme hvor de vil bo.
Hensikten da jeg søkte om å få BPA var selvfølgelig at en assistent skulle kunne hjelpe meg og foreldrene mine med bistandsbehovet mitt de dagene jeg var på institusjonen så jeg kunne være hjemme og leve et verdig liv som andre ungdommer.
Der tok jeg feil.
Ødelegger unges utvikling
Kommunen spiller et spill som ødelegger selvfølelse, livskvalitet og utviklingen hos unge. Jeg har rett på BPA, men det er kommunen som bestemmer hvor mange timer jeg skal få.
Jeg har fått tre timer med BPA om dagen. Hvis jeg bruker en to timer på morgenen og en på kvelden, har jeg ingen timer igjen. Så hvis foreldrene mine skal kunne reise bort, må jeg være på institusjonen.
Det vet kommunen, men for dem er jeg ikke mer enn en brikke i deres strategi.
Aldri mer institusjon
FN-konvensjonen sier jeg skal få bestemme hvor jeg selv vil bo, men da jeg spurte kommunen om jeg kunne få gjøre om timene jeg tilbrakte på institusjon til BPA, fikk jeg et tydelig nei.
Høsten neste år fyller jeg 18. Da er jeg ute herifra. Jeg skal aldri vende tilbake til institusjoner. Da er det slutt på å rapportere hvor mange ganger jeg har gått på do. Det er slutt på ikke å få ta en Paracet uten at legen har skrevet under først. Det er slutt på å gi mamma et falskt smil hver gang jeg skal dra.
Og ikke minst så er det slutt på at jeg skal bli tvangsplassert i grupper for «sånne som meg».
Om cirka ett og et halvt år kan jeg være et selvstendig, aktivt og unikt menneske. Burde ikke alle få muligheten til å være det?
LES OGSÅ: – BARNA SLUSES UT AV FELLESSKAPET
I forrige uke kom det ei jente til meg, hun fortalte meg at hun skulle på samme institusjon som meg fordi hun ikke får nok timer BPA og moren trenger avlastning.
Jenta tok meg hardt i hånden og så meg inn i øynene. Jeg har vært der, det var som om jeg forsto det hun følte.
Hun åpnet munnen, lukket den igjen også etter en stund åpnet hun den igjen og sa: «Vær så snill, ikke si det til noen!»
Denne jenta er tretten år og hun er ikke alene.
Uverdig behandling
Sterkt funksjonshemmede og sterkt utviklingshemmede ligger i to helt forskjellige grupper når det kommer til det intellektuelle. Jeg er kanskje ferdig med min runde i spillet om en stund, men hvem skal da kjempe for dem som kommer etter?
Jeg vil ikke snu ryggen til at barn tilbringer store deler av oppveksten sin med mennesker som har en sterkt redusert intellektuell utvikling, kun fordi de er funksjonshemmet.
Jeg vil ikke snu ryggen til ungdommer som gråter fordi de ikke kan bli med søsknene sine på ferie fordi de ikke har nok BPA og må være på institusjonen.
Jeg vil ikke snu ryggen til den uverdige behandlingen av ressursene til mennesker – med barnesang og rapportskriving – i stedet for å erfare hvordan virkeligheten faktisk er.
122 funksjonshemmede plasseres årlig på sykehjem og tallet for tvangsplassering på institusjon er ikke engang offentlig. Noen må rope for dem som ingen hører.
LES OGSÅ: ANITA (21) ER PLASSERT PÅ SYKEHJEM
Kommunen kommer til å sette økonomi foran menneskeverd og løgner foran sannhet. Kommunen kommer til å fortsette spillet.
Nå sier jeg sjakkmatt.
Marianne Knudsen (16) er leder i Norges Handikapforbunds Ungdom i Trøndelag og politisk nestleder i NHFUs sentrale interimstyre.
