Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
La oss snakke litt om frihet
MENINGER: Det er på høy tid at funksjonshemmede får sin frihet og blir likestilt på linje med andre, skriver Marianne Knudsen og Tove Linnea Brandvik i dette innlegget.
Norges elsker å være flinkest i klassen. Vi slår oss på brystet over å være et av de mest likestilte landene i verden.
I alle fall om man ser på likestillingen mellom menn og kvinner. Om man tar funksjonshemmede inn i ligningen, ser ikke regnestykket like pent ut.
Det er på høy tid at funksjonshemmede får sin frihet på lik linje med andre.
I dag er det 3. desember. Det er FNs internasjonale dag for funksjonshemmedes menneskerettigheter.
Det minner oss om de som har gått foran, og om kampen som ligger forut. Om vi ser på kvinners likestilling, ser vi at dens fremgang har kommet av klok, helhetlig politikk. Hvor er den kloke og helhetlige politikken for vår likestilling?
En god barndom varer livet ut, er det noe som heter. Slik er det også med diskrimineringen. Den begynner i barndommen, og varer livet ut.
80 prosent av norske grunnskoler er ikke universelt utformet.
Over 70 prosent av funksjonshemmede elever i videregående opplæring faller fra.
Altfor få tar høyere utdanning, og over 100 000 funksjonshemmede står utenfor arbeidslivet. Forskning viser at nordmenn generelt tror at funksjonshemmede er dumme.
- Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterenes egne meninger.
Vi søker politikere som ser sammenhengen mellom disse faktaene. Som ser at de henger sammen, og at løsningene derfor også må henge sammen.
Du kan ikke se på hvert problem isolert. Alt dette er ikke noe du kan løse med tiltakspakker fra Nav. Det trengs en ny måte å utforme og tenke politikk på.
Men bruker ikke staten mye penger på funksjonshemmede, tenker du kanskje? Det som er sant, er at vi har gode velferdsordninger i Norge. De gjelder også for funksjonshemmede. Du får rullestol om du trenger det. Du kan få støtte til å gjøre tilpasninger i hjemmet, og du får støtte til bil.
Men når vi snakker om at funksjonshemmede blir diskriminert, er det ikke velferdsordninger vi tenker på. Vi snakker likestilling, frihet, muligheten til å gjøre det man ønsker i livet.
Velferdsstaten garanterer for viktige ytelser, men ikke for likestilling. Rullestolen gir oss mulighet til å delta, men manglende universell utforming stenger oss ute.
Velferdsstaten garanterer for viktige ytelser, men ikke for likestilling. Rullestolen gir oss mulighet til å delta, men manglende universell utforming stenger oss ute.
Tenk på de enorme skrittene vi har tatt for kvinners likestilling de siste 60 årene. Om vi som samfunn hadde tenkt likedan om funksjonshemmedes likestilling, som vi gjør for kvinners, hadde mye vært gjort.
Det handler om å tenke helhetlig. At alle skal med, helt fra starten av. I stedet står vi på stedet hvil. På noen områder går det i gal retning.
For de politiske partiene virker det som en umulig oppgave at vi skal kunne ta utdanning og stå i jobb på lik linje med andre. De ser ikke mulighetene. De ser ikke at de nødvendige investeringene, som universell utforming og assistanse, er de nødvendige verktøyene for å oppnå det samfunnet de gjerne snakker om i festtaler.
Politikere snakker gjerne om bærekraft. Likevel ser de ikke at den investering i likestilling er viktig for en bærekraftig fremtid, hvor over 100 000 mennesker kan stå i arbeid, istedenfor å stå på utsiden.
Vi ser mulighetene. Vi vet hva som funker. Dette er ikke rakettforskning, det er likestilling.
Om vi ser samfunnet under ett når vi utvikler politikken, ligger mulighetene åpne. Vi kan bygge et samfunn som sikrer frihet – funksjonshemmet eller ei.
Men da må vi mene at det er viktig nok, og vi trenger politikere som tørr innse at Norge ikke er så flinke i klassen.
Skal du si noe om likestilling i Norge, kan du ikke ta funksjonshemmede ut av ligningen. Om du vil løse problemet, må du se at diskrimineringen begynner i barndommen, og varer livet ut.
Kanskje da, slipper vi at 18-åringens eneste mulighet er uføretrygd, i stedet for høyere utdanning. Kanskje da, får vi også lov til å bidra. Vi krever å få delta, og vi krever frihet.
Marianne Knudsen
leder i Norges Handikapforbunds Ungdom
Tove Linnea Brandvik
leder i Norges Handikapforbund
Kjære leser 🙂
Når du er her, vil vi be deg om en liten tjeneste.
Handikapnytt.no er Norges eneste redaksjonelt uavhengige nettavis om funksjonshemmedes rettigheter, levekår og likestilling.
Vi mottar ingen pressestøtte. Og for at flest mulig skal få lese det vi skriver, har vi heller ingen betalingsmur.
Hvis du vil støtte journalistikken vår, kan du sende for eksempel 25 kroner eller et annet beløp på Vipps. Nummeret er:
526030
Du kan også bruke bankkontonummer:
8200 02 03277
Husk å merke overføringen med «Støtte til Handikapnytt».
Din støtte gjør det mulig for Norges Handikapforbund å utgi Handikapnytt fortsatt.
Tusen takk for ditt bidrag!
