Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Den norske velferdsstaten imponerte Gagan. Men så begynte han å undre seg
Den norske velferdsstaten imponerte Gagan. Men så begynte han å undre seg
Gagan Chhabra er den blinde bedriftsrådgiveren fra India som ble forsker på funksjonshemmedepolitikk og arbeidsinkludering. Han vil ha en offentlig samtale om «ableism» – funksjonssjåvinisme, som han mener er nøkkelen til et likestilt samfunn i praksis.
Da Gagan Chhabra (34) kom fra India til Norge for å bidra i et prosjektarbeid på Oslomet, forelsket seg han seg i landet.
Han var imponert over velferdsstaten.
Over det mektige og robuste Nav med alle sine forgreininger.
Over velferdssystemets sikkerhetsnett.
Så lettet forelskelsens tåkeslør, og nyansene trådte fram. Gagan, som selv er blind, forsto at velferdssystemet er flott, men ikke nok.
Norske barrierer
Han hadde tenkt at det han kunne gjøre, kunne alle gjøre. Så opplevde han at venner i rullestol ikke kunne være med på puben, for hvordan skulle de komme seg til toalettet i kjelleren?
Han stusset over manglende tilgjengelighet generelt. Han undret seg over hvorfor det stilles så få krav til mennesker med nedsatt funksjonsevne, som utgjør 17 prosent av befolkningen.
Han konstaterte fakta: At 64 prosent av ungdommer med nedsatt funksjonsevne ikke fullfører videregående skole. At sysselsettingsgraden til personer med funksjonsnedsettelse har vært på mellom 42 og 45 prosent de siste tjue årene.
Og dette i Norge, som de siste 15 årene (nyeste statistikk er fra 2019) er rangert som nummer 1 på FNs indeks for menneskelig utvikling.
Funksjonssjåvinisme
Åtte år med hverdagsliv, jobb og etter hvert doktorgradsarbeid i Norge har gitt Gagan et klart blikk på det norske samfunnet.
Nå sitter han i et møterom i sjette etasje på Oslomet og snakker seg varm om det engelske uttrykket «ableism» – abelisme eller funksjonssjåvinisme på norsk.
Kort forklart er det «en fordomsfull eller diskriminerende behandling av en person grunnet personens synlige eller usynlige funksjonsnedsettelse» – og hvorfor han vil gjøre nordmenn kjent med dette uttrykket. Som begrep er «ableism» favorisering av «ability» – altså favorisering av «evne/å være i stand til».
– Vi er alle abelister. Det er en holdning vi har i oss, forklarer Gagan.
Vi er alle abelister. Det er en holdning vi har i oss.
Men de færreste er klar over det. Forskeren mener at en bevissthet vil endre holdningene overfor funksjonshemmede. Han har tro på dialog, og fjor startet han samtalen om begrepet her til lands gjennom en rekke kronikker i riksmedia.
«Ser du Norge gjennom mine blinde øyne, ser kanskje du også de invalidiserende barrierene og funkofobiske antakelsene som fører til diskriminering og lave forventninger av funksjonshemmede», skrev han blant annet.
Moren som ledet an
Mer om abelisme eller funksjonssjåvinisme senere. Først litt mer om Gagan. Hvordan havner en ung, synshemmet mann med bachelor i handel med avansert regnskap og master i business og administrasjon som forsker på politikk om funksjonshemmede og arbeidsinkludering ved OsloMet?
Og nå har han nylig tatt fatt på ny jobb som Project Manager Inclusion i Atlas-alliansen, der han skal jobbe for at de store bistandsorganisasjonene som Røde Kors, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp og andre blir bedre til å inkludere funksjonshemmede i sitt arbeid.
Gagan var en utadvendt, nysgjerrig og leselysten gutt som vokste opp i en moderne familie med mor, far, lillesøster og bestemor i byen Ahmadabad i Gujarat i India, delstaten som fostret Mahatma Gandhi. Både moren og faren hadde høyere utdanning.
Ni år gammel fikk Gagan diagnosen retinitis pigmentosa, en netthinnesykdom som gir sterkt nedsatt syn eller blindhet.
– Det var et sjokk for hele familien. Men mamma var sterk og framtidsrettet. Hun gjorde det klart at jeg skulle bruke evnene mine og bli det jeg ville.
«Du skal ikke gå på spesialskole. Jeg skal sørge for at du skal lese og studere, jeg skal snakke med rektor og finne løsningene du trenger for å forbli på den samme skolen», sa moren. Og sånn ble det.
– Jeg ville ikke vært her, jeg ville ikke vært noen steder, hadde det ikke vært for henne. Hun var en kvinne som så framover, full av energi og optimisme. Hun gjorde det lett for meg, forteller Gagan.
OPPLEVELSE AV SAMFUNNET: Gagan Chhabra går hjemmefra på Adamstuen til kontoret på OsloMet. I Norge erfarte han raskt at samfunnet er fullt av barrierer som utestenger.
Matematikk og forventninger
Han var god i matte, men merket folks lave forventninger. Matte er ikke veldig taktilt. Hva skulle han med det, han som nesten ikke kunne se?
– Igjen var jeg heldig, som bodde en mil fra en frivillig organisasjon for blinde, noe a la Blindeforbundet i Norge. De ga gode råd og hjelpemidler.
Gagan fikk 94 prosent score på matteeksamen, det høyeste noen gang for en blind person i hele delstaten. Likevel fortsatte de lave forventningene: «Skal du ikke studere kunst, Gagan? Eller musikk?»
Men ikke fra moren. «Hvorfor skulle ikke du bli en suksessrik forretningsmann?» spurte hun. Og Gagan ble student på Indian Institute of Management, som kan sies å være Indias Harvard.
Da moren døde i 2007, tenkte Gagan: Uansett hva jeg velger framover, skal jeg bli den beste utgaven av meg selv.
Livet tar en annen retning
Han jobbet som bedriftsrådgiver da han en dag fikk forespørsel fra en kollega. Hun skulle delta på en konferanse i Gujarat om fattigdom og skam og snakke om temaet ut fra et funksjonsnedsettelsesperspektiv. Nå kunne hun ikke reise, og mente at Gagan var rett person til å steppe inn.
Gagan dro, holdt sin presentasjon, og deretter spurte Oslomet, som også deltok, om han ville komme til Norge og jobbe med fattigdom-skamprosjektet, et samarbeid mellom dem og Oxford-universitetet i England.
Gagan var fristet, men innvendte at han visste lite om velferdssystemene. Sammen konkluderte de at sånt kan læres. På den tiden var han 24 år og datet en finsk jente.
– Jeg tenkte: Det er mye kortere fra Oslo til Helsinki enn fra Delhi til Helsinki. Det avgjorde saken, sier Gagan og ler.
Kjære leser 🙂
Når du er her, vil vi be deg om en liten tjeneste.
Handikapnytt.no er Norges eneste redaksjonelt uavhengige nettavis om funksjonshemmedes rettigheter, levekår og likestilling.
Vi mottar ingen pressestøtte. Og for at flest mulig skal få lese det vi skriver, har vi heller ingen betalingsmur.
Hvis du vil støtte journalistikken vår, kan du sende for eksempel 25 kroner eller et annet beløp på Vipps. Nummeret er:
526030
Du kan også bruke bankkontonummer:
8200 02 03277
Husk å merke overføringen med «Støtte til Handikapnytt».
Din støtte gjør det mulig for Norges Handikapforbund å utgi Handikapnytt fortsatt.
Tusen takk for ditt bidrag!
Forbausende likhetstrekk
I 2016 ble det utlyst stipendiatstilling, som Gagan søkte og fikk. Nå har han akkurat levert doktorarbeidet sitt: «Two worlds apart, yet similar?» «To forskjellige verdener, likevel lik?» hvor han sammenligner funksjonshemmedepolitikk og sysselsettingserfaringer mellom unge voksne med synshemning i India og Norge, nærmere bestemt Delhi og Oslo.
– Jeg prøver å vise at Norge og India er veldig forskjellige, på alle mulige måter, men at det likevel finnes likheter.
Likestillingslovene er ganske like. På papiret, påpeker Gagan. Mulighetene, sikkerhetsnettet og likhet for alle er mye bedre i Norge.
Men også i Norge opplever mennesker med synshemning holdninger som gjør det vanskelig å få innpass på arbeidsmarkedet.
I en kvalitativ studie, en del av Gagan Chhabras doktorgradsarbeid, forteller unge norske, synshemmede respondenter om arbeidsgivere som ombestemmer seg og sier at stillingen er besatt når de like før intervjuet får vite at kandidaten har en synshemning. Og «Kommer man på intervju uten å ha opplyst om synshemningen, kan man ende opp med spørsmål som «Er du i stand til å komme deg på toalettet alene?»
I doktorgradsarbeidet har Gagan intervjuet 25 eksperter på området, 11 fra Oslo og 14 fra Delhi, for å få oversikt over diskriminerings- og tilgjengelighetslovene i de to landene. Han har også intervjuet 29 unge mennesker med synsnedsettelse, 12 fra Oslo og 17 fra Delhi, for å få et innblikk i hvordan lovene virker.
ABLEISM: Blir vi mer bevisst våre holdninger, kan vi gjøre noe med dem, emner Gagan Chhabra.
Teori og praksis
Han forventet at Norge hadde et åpent, inkluderende, tilgjengelig og opplyst arbeidsmarked, så unge med synshemninger ikke møtte store barrierer sammenlignet med en storby i India. I stedet ble han overrasket over likhetstrekkene mellom politikken og opplevelsene de unge svaksynte har i arbeidsmarkedet i de to byene.
Både de unge og ekspertene på feltet erfarer at arbeidsgivere i Norge og India ofte tenker på likestilling som likestilling av kjønn og kulturell bakgrunn, og i langt mindre grad som likestilling av personer med funksjonsnedsettelse.
Offentlig blir det gjerne uttalt at mennesker med funksjonsnedsettelse kan gjøre en like god jobb, påpeker de unge søkerne. Men erfaringen deres er en annen.
– Jeg skjønner det når det kommer til India, med kastesystemene og mye annet som holder folk nede. Men i Norge..! sier Gagan og gestikulerer.
Jeg skjønner det når det kommer til India, med kastesystemene og mye annet som holder folk nede. Men i Norge..!
Ubevisst holdning, ubevisst handling
Arbeidssøkende unge mennesker med synsnedsettelse opplever lave forventninger, i likhet med funksjonshemmede generelt. Og da er vi tilbake til abelisme, funksjonssjåvinisme, som kan gi utslag i både ros og vantro når noen får vite at synshemmede Gagan har høyere utdannelse og heltidsjobb.
Som gjør at en tilfeldig forbipasserende – i beste mening – plutselig tar armen hans og geleider ham i retning Majorstua-trikken når han venter på trikken mot Adamstuen.
Som gjør at mange ser på folk med funksjonsnedsettelse som enten inspirerende helter eller tragiske ofre. Som gjør at man ikke ser en blind ingeniør eller en blind baker, men en blind. Punktum.
Abelisme er subtilt, noe som ligger under uten at man er klar over det.
– Det er ikke sånn at man står opp, spiser god morgen-yoghurten og sier til seg selv: Jeg tror jeg skal være en abelist i dag! utbryter Gagan.
Det er ikke sånn at man står opp, spiser god morgen-yoghurten og sier til seg selv: Jeg tror jeg skal være en abelist i dag!
Oss og dem
Han ler godt og lenge, også fordi han ser lyst på det. Blir man bevisst sine holdninger, kan man jo gjøre noe med dem. Det er derfor han ivrer for at folk skal bli klar over begrepet.
– Det norske samfunnet er så generøst, omsorgsfullt og opplyst. Folk er bevisst på så mye. På naturverdier. På å bevare. Det er kjempefint! Men vi må ha like mye bevissthet overfor vår neste, våre medmennesker, sier Gagan.
Og korrigerer seg selv:
– Vi bør heller si bevissthet om oss selv!
For enhver er seg selv nærmest. Og kommer noe nær nok, angår det oss. Da kan det bli endring.
Her er Gagan ved noe av kjernen i det som ligger ham på hjertet. Forskeren vil bli kvitt oss–dem-tankegangen.
– Den ligger i vår natur, og er en levning fra tusenvis av år tilbake, da det kunne være farlig å slå seg sammen med ukjente.
Vi kan og må utvikle oss videre derfra, mener han.
– De og dem kan være oss i morgen, om ett eller fem år. En funksjonshemning er kun et fall på ski, et uhell på sparkesykkel, en forsinket diagnose unna. Neste gang kan det være deg som ikke ser eller har behov for rullestol. Du er likevel deg med hele ditt potensial.
En funksjonshemning er kun et fall på ski, et uhell på sparkesykkel, en forsinket diagnose unna.
Gagan minner om at hvis man bare lever lenge nok, er sannsynligheten stor for at du opplever å få en funksjonsnedsettelse eller at du trenger hjelp.
– Forstår vi at alle er midlertidig i den tilstanden vi er i nå, blir det lettere å endre måten å tenke på. Det dreier seg om å se at funksjonsnedsettelse er en del av det menneskelige mangfoldet. Av det å være menneske.
***
Denne artikkelen ble først publisert i magasinet Handikapnytt 02/21.
Som medlem i Norges Handikapforbund mottar du magasinet seks ganger i året. Abonnementet er inkludert i medlemskontingenten.
Klikk her for å bli medlem.
