Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
– Folk har fått høre at Ole Brumm ikke sitter i rullestol og at Mummitrollet ikke er blind
Men i Mari Storsteins filmprosjekt skal en rullestolbruker ha hovedrollen. Nå får hun søkere fra hele landet. Og ennå er det mulighet for den som har lyst.
Filmskaper Mari Storstein lager det som ligger an til å bli Norges første spillefilm med en rullestolbruker i hovedrollen.
Det er en romantisk dramakomedie, og i fjor gikk hun og samarbeidspartnerne bredt ut og etterlyste søkere til hovedrollen.
Det har gitt gode resultater.
– Vi har fått inn rundt 30 søknader. Det vil jeg si er ganske mye. Det er rett og slett kjempegøy, sier Storstein til Handikapnytt.
Tar tid
Mari Storstein jobber sammen med produsenten Thomas Robsahm og fotograf Tomas Myklebost. Sistnevnte er også Storsteins samboer. Norsk Filminstitutt har gitt støtte til manusarbeidet. Det er vanskelig å si noe om når filmen kan bli en realitet.
– Film tar lang tid. Vi er en liten gjeng som holder på, og vår castingprosess er annerledes enn mange andres. Den tar lengre tid. Vi startet prosessen parallelt med manusskrivingen, forklarer Storstein.
– Mange får aldri sjansen
Det gjorde de fordi det knapt er mulig å oppdrive utdannede skuespillere med funksjonsnedsettelse i Norge. Ikke fordi det er mangel på mennesker med lyst eller evne til å være skuespillere, men fordi folk med funksjonsnedsettelse sjelden får sjansen, påpeker filmskaperen.
– Det er en del av den systematiske diskrimineringen vi er utsatt for, som starter i barndommen og bidrar til at så mange står utenfor arbeidslivet. Det handler om barrierer. Da må vi løse det på andre måter. Ha en casting, søke etter amatører. Og de finnes! Vi har fått henvendelser fra folk over hele landet.
Det er en del av den systematiske diskrimineringen vi er utsatt for, som starter i barndommen og bidrar til at så mange står utenfor arbeidslivet.
Underveis får de også inn mange henvendelser fra folk som kanskje ikke er den rette for hovedrollen.
– Men det er jo flere andre roller som skal fylles, så det får vi mye ut av, forteller Storstein.
Må være ekte
Funksjonshemmedes liv og likestilling står sentralt i alt Mari Storstein har gjort filmatisk. Så også nå, når hun for første gang ikke lager dokumentar, men spillefilm.
– Det vil lyse gjennom at dette er et politisk prosjekt fra min side. Da er det gøy på pakke det inn i en romantisk dramakomedie, sa hun til Handikapnytt forrige gang vi skrev om filmen.
Les mer: – EN FAKE FUNKIS PÅ FILM ER SOM Å MALE EN HVIT SKUESPILLER SVART I ANSIKTET
Storstein er selv rullestolbruker og har aldri sett en norsk film der hun har følt seg representert. Hun har hele veien vært tydelig på at en film om en rullestolbruker må spilles av en rullestolbruker.
- Mari Storstein er kjent som dokumentarfilmskaper av blant annet serien «Søsken» og filmene «Brevet til Jens» og «Et lass av fett». Storstein, som selv bruker rullestol, har vunnet flere priser for sitt arbeid.
- Thomas Robsahm har produsert over 50 filmer, blant annet for regissører som Joachim Trier, Margreth Olin og Maria Sødahl To ganger har filmene hans deltatt i hovedkonkurransen i Cannes og vært på shortlist for Oscar.
Skaper endringer
– Hvorfor er det så viktig å være representert?
– Jeg tror at representasjon og fremstilling er helt avgjørende for at vår likestillingskamp skal bevege seg framover. Fordommene og mytene om oss og usynliggjøringen er så veldig til stede i populærkulturen, svarer Storstein.
– Det handler om ytringsfrihet, slik Ytringsfrihetskommisjonen peker på funkiskamp og diskriminering av funksjonshemmede som en av de store utfordringene. Vi får søknader fra folk som har møtt diskriminering allerede i barneteateret, som har fått høre at Ole Brumm ikke sitter i rullestol, at Mummitrollet ikke er blind. Det er lett å se hvordan dette tar fra folk muligheter og bidrar til videre diskriminering. Representasjon og reell fremstilling kan virkelig bidra til endringer for funksjonshemmede. Mangel på representasjon bidrar til å opprettholde diskriminering, fortsetter hun.
Fratar folk jobben
– Samtidig er det jo sånn at skuespillere skal kunne gestalte alle roller?
– Ja, men man må også se alt ut fra politiske forhold og samfunnet. I dag maler man ikke lenger skuespillere mørke i huden. Det man også gjør hvis man ansetter en fake funkis, er å frata en funkis en jobb, den eneste rollen hen kan ha. Det kommer til å bli annerledes i framtiden. Optimalt er vi der om noen år at man kan velge hvem som passer best av alle funkisene som kommer på audition.
Optimalt er vi der om noen år at man kan velge hvem som passer best av alle funkisene som kommer på audition.
Samfunnets syn
– Det er en politisk kjærlighetshistorie, sier Storstein om handlingen.
Hovedperson skal begynne på høyskole eller universitet og blir konfrontert med samfunnets syn på ham eller henne. Personen opplever for første gang å bli utestengt for den hun eller han er.
Skuespiller i magen?
Og god respons til tross: Storstein sier at ingen ting er avgjort ennå og at det fremdeles er mulig å søke hovedrollen. Filmteamet er ute etter en person mellom 16 og 28 år, som er rullestolbruker og som kan spille en 19–20-åring. Kjønn spiller ingen rolle. Det er viktig for filmskaperne å finne den rette personen først og utvikle manuset videre derfra.
– Men det skal helt klart være en som sitter i rullestol. Ellers er vi ganske åpne på det meste, forteller Storstein.
***
Hvis du tenker at Mari Storsteins nye film bør ha ditt navn på plakaten, kan du merke en e-post med «skuespiller spillefilm» og sende den til mari.storstein@gmail.com. E-posten må inneholde litt om hvem du er, et bilde av deg og en liten film om deg selv. Du kan godt bruke mobiltelefonen.
