Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Politisk stillhet om diskriminering av funksjonshemmede
For å sikre at funksjonshemmede blir behandlet som likeverdige mennesker, må rettighetene vi er avhengige av, bli et statlig ansvar, skriver Guro Helene Bondevik i dette innlegget.
- Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatterens egne meninger.
Hver eneste dag får funksjonshemmede grunnleggende menneskerettigheter brutt. Den siste tiden har vi lest flere saker i media om personer i Kristiansand kommune som ikke får innvilget BPA (brukerstyrt personlig assistent). Sakene fra Kristiansand er ikke bare tragiske enkeltsaker, men føyer seg inn i en lang rekke eksempler på systematisk diskriminering. Diskrimineringen av funksjonshemmede er så normalisert at man nesten ikke kan se det.
Hannah Lunden er en aktiv og engasjert ung dame med jobb og stort nettverk. Hun bestemte seg for å flytte til Kristiansand og kjøpe leilighet der. Den leiligheten ligger nå ute for salg fordi kommunen nekter henne å få den assistansen hun har søkt om. Et spørsmål politikerne i Kristiansand bør stille seg selv er: Hvordan hadde du reagert hvis du ble nektet muligheten til å selv kunne bestemme hvor du ville bo?
Hannah er ikke alene. Den siste uken har vi fått lese om Maximillian og Markus som begge har fått avslag på assistanse i Kristiansand kommune. De får massiv støtte i lokalsamfunnet og på sosiale medier, men kommunen nekter å høre. Dette har store konsekvenser. Markus, som er en voksen mann, må fremdeles få hjelp av mamma for å kunne finne på det han vil på fritiden. Kjære lokalpolitiker i Kristiansand: Fortell meg gjerne hvilken annen 25 åring som ville hatt med seg moren sin på fest?
Og selv om Kristiansand virkelig er i vinden med vedtak som bryter med menneskerettighetene og dårlige forklaringer på hvorfor, er de langt fra alene om å ha en diskriminerende BPA-praksis hvor folk ikke får den assistansen en trenger. Å ha en funksjonsnedsettelse i Norge er som å spille lotto. Hvilken kommune eller bydel du bor i er avgjørende for om dine grunnleggende rettigheter respekteres eller ikke.
Jeg har opplevd å få menneskerettighetene brutt selv. Jeg har fått altfor få timer med assistanse innvilget, og det har konsekvenser for helsen min, i tillegg til å gjøre meg mer isolert. Jeg er politisk aktiv og valgt inn i rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne i kommunen, samtidig som kommunen ikke vil innvilge nok timer til assistanse for å drive med politikk. Bydelen syns det er fornuftig med ti minutter til matlaging om dagen og to timer husarbeid i uka. Hvis jeg er for syk til å lage mat, synes saksbehandleren min at jeg bør drikke næringsdrikke. Jeg trenger heller ikke være sosial, uttrykke meningene mine i politikken eller reise på ferie. Siden jeg tross alt overlever uten hjelpen, er det ikke så farlig. Det er det jeg har fått beskjed om av bydelen min.
Situasjonen er ulik hos alle, men vi står i den samme kampen. Funksjonshemmede anses ikke som like mye verdt. Hadde politikerne vært villig til å ta innover seg dette ville de nok gitt lyd fra seg, men foreløpig er det stille. Pinlig stille. Vi trenger et mye tydeligere fokus på vår tids viktigste likestillingskamp. For å sikre at mennesker som oss blir behandlet som likeverdige mennesker, må rettighetene vi er avhengige av, bli et statlig ansvar. Hvis ikke vil vi ikke kunne være trygge på at likestillingen gjelder alle.
Av: Guro Helene Bondevik,
Partiet Sentrum
***
Enig eller uenig i det du leser? Skriv gjerne et debattinnlegg og send det til post@handikapnytt.no.
