Denne artikkelen er skrevet ut fra Handikapnytt.no. Der finner du mer spennende innhold som dette. Artikkelen er opphavsrettslig beskyttet og må ikke viderepubliseres uten avtale.
Støtteerklæring til Johannes og Sumaya
MENINGER: Funksjonshemmedes likestillingskamp henger altfor langt etter. Derfor blir diskriminering både rettferdiggjort og legitimert, skriver Ida Hauge Dignes og Marianne Knudsen.
- Denne artikkelen er et debattinnlegg og gir uttrykk for forfatternes egne meninger.
På onsdag postet Johannes Loftsgård et innlegg på sin Facebook-side. I innlegget forteller han om en opplevelse med Atle Antonsen i 2016. Antonsen skal ha kalt Johannes for en «jævla grønnsak» og dyttet rullestolen hans mot en trapp i fart.
Johannes sin opplevelse er ikke et enkelttilfelle. Gjennom vårt engasjement hører vi ofte funksjonshemmede fortelle om slike opplevelser. Opplevelser som forkles i humor og omsorg, men som fungerer som undertrykkende kommentarer og diskriminering. Det er dessverre også vanlig at vi som funksjonshemmede tar personer som Atle Antonsen til forsvar.
Vi er født inn i et samfunn som lærer oss at vi skal nikke, smile og ikke ta så stor plass. Vi er født inn i et samfunn som forteller oss at alvorlig diskriminering bare er godt ment. De gangene vi reagerer, blir vi ofte oppfattet som bitre, sutrete og klagere.
Diskrimineringen forekommer så hyppig at den har blitt normalisert.
Diskrimineringen forekommer så hyppig at den har blitt normalisert. Vi blir satt til side i samfunnet. Vår selvsagte plass i samfunnet er dessverre ikke selvsagt. Diskrimineringen forkles i artige kommentarer, som veldig sjeldent er artige. For det var jo bare kødd fra Antonsen, da han kalte Johannes for en grønnsak. Han trodde Johannes kom til å sette pris på at han «tullet med han».
Johannes spilte med. Selv om han synes situasjonen både var ubehagelig og ugrei. Det er vanskelig å reagere når man blir utsatt for grov diskriminering.
Funksjonshemmedes likestillingskamp henger altfor langt etter. Derfor blir opplevelser som Johannes’ både rettferdiggjort og legitimert. Samtidig løftes de alt for sjeldent fram i lyset. Flere ganger har vi også spilt med. Det er ubehagelig å ta til motmæle. I hvert fall når vi er tillært at diskrimineringen bare er godt ment. Men det er ikke tull å kalle noen «jævla grønnsak». Det er heller ingen som setter pris på å bli fratatt frihet ved å bli dyttet i fart mot en trapp.
Alle som opplever hatytringer og trakassering på bakgrunn av egen biologi eller hudfarge har all rett til å ta til motmæle.
Sumaya Jirde Ali og Johannes Loftsgård står nå i bresjen for at endring skal finne sted. Alle som opplever hatytringer og trakassering på bakgrunn av egen biologi eller hudfarge har all rett til å ta til motmæle. Det holder ikke lenger å forkle hatefulle ytringer i artige spøker. Det holder ikke å si at det ikke var «vondt ment». Hatefulle ytringer er ikke noe man gjør for å være snill. Johannes fortjener en ordentlig unnskyldning fra Antonsen. Det er ikke en unnskyldning å si at han trodde han ville sette pris på det. Antonsen må gå inn i seg selv, se på mønsteret i sine holdninger og sitt menneskesyn.
Det handler om å behandle mennesker som mennesker.
1 av 3 funksjonshemmede opplever hatefulle ytringer, og det er store mørketall. Nå er det på tide at vi sier stopp. Det handler om å behandle mennesker som mennesker. Det handler om likestilling og om retten til å være, uten at andre skal invadere din kropp eller utsette deg for funksjonalistisk vold.
For det er det det er, og vi kan ikke lenger kalle det for noe annet.
Nå er det på tide at samfunnet får øynene opp for diskrimineringen som skjer. Sumaya og Johannes skiller seg fra normen. Det gjør vi også. Vi blir behandlet annerledes på bakgrunn av hvem vi er.
Atle Antonsen er et eksempel av mange. Vi støtter Sumaya Jirde Ali og Johannes!
Dere er ikke alene.
Kampen fortsetter.
Ida Hauge Dignes og Marianne Knudsen
